Forsiden

 


Den ulovlige streiken som bl.a. krevde en fri uavhengig fagbevegelse og demokratiske rettigheter regnes som starten på ”Kommunismens” fall snaue ti år seinere. Også i Norge ble det raskt dannet en støttebevegelse over hele landet.

Jeg deltok aktivt i solidaritetsarbeidet den gangen, i lille Risør hadde vi vår egen tverrpolitiske støttekomité utpå høsten, samlet inn penger, arrangerte støttekonsert.

I sommer hadde jeg som ordfører gleden av å møte verftsarbeideren Jerzy Borowczak, mannen som holdt den første appellen og leste opp arbeidernes liste av krav på verftet denne morgenen, ettersommeren 1980. Han var den gangen 22 år, nervøs, men med mot nok til å tale direktøren midt imot, vel vitende om den skjebnen som hadde rammet tideligere opprør.

Det jobbet 16000 arbeidere på Leninverftet den gangen, og etter Borowsak overtok den dyktige taleren og etter hvert smidige forhandleren og Nobelprisvinneren, elektrikeren Leck Walesa som var blitt oppsagt fra verftet. Aksjonen var vel planlagt bl.a. sammen med kirken og den intelektuelle KOR-bevegelsen med den reformvennlige kommunisten Kuron i spissen.

Streiken på Leninverftet regnes i dag som starten på slutten for murens fall og det korrupte, stivnede og undertrykkende Sovjetunionens sammenbrudd. Det er nok for lettvint å peke på en hendelse for Sovjetunionens sammenbrudd, men arbeideropprørets enorme kraft og symbolikk hadde uansett enorm betydning. I Gdansk er det i dag et museum over hendelsene fra den gang. Det nye museet står ferdig om to år, fortalte Borowczak.

For meg var besøket i Gdansk en anledning til å prøve å forstå det som skjedde den gangen, med tretti års og noen hundre mils distanse. Bare det å prøve å forstå en flik er spennende, og kanskje hjalp samtalen med Borowczak og støttearbeidet tretti år tideligere litt på vei. Også dagens Polen kom litt nærmere.