Forsiden

90 ÅR SIDEN FOLKEPARKEN: ET UALMINNELIG FRAMTIDSRETTA MILJØTILTAK. EN PÅMINNELSE TIL VÅR EGEN TID.

Av Knut Henning Thygesen 

Disse sensommerdagene er det 90 år siden feiermester Peder A Bentsen, på vegne av Østerrisør Arbeiderforenings understøttelseskasse, overrakte ordfører Thomas Juell en unik, ualminnelig framtidsretta gave. Giverne hadde et blikk for naturverdier, en sosial tanke – og – handlekraft, og et langsiktig perpektiv som vi kan holde opp som et speil for vår egen tid. 

I 1932 ble hele beholdningen fra understøttelseskassa på kr 3200 brukt til å kjøpe fri fra private interesser den delen av Risørs skjærgård som strekker seg fra Grunnesund til Stangholmen: Brennholmen, Skibholmen, Fantholmen, Lyngholmen, Olavsholmen, Engholmen, Laksebuholmen og Riholmen. Etter første verdenskrig ble badelivet populært og på tredvetallet vokste interessen for å bygge hytter i skjæra. Spenningen mellom hytteinteressene og allmennhetens bade - og friluftsområder vokste.

I 1920 hadde bystyret innført kommunal alderspensjon, "til massiv protest fra Høyre", skriver Victor Norman i jubilueumsboka "En liten åpen by". 

Potten fra undersøkelseskassa ble plutselig tilgjengelig fordi den offentlige velferdsordning erstattet de privat organiserte understøttelseskassene. Det gikk et år til å ordne det formelle og sensommeren 1933 var alt klappet og klart for å overrekke skjøtet på skjærgården rett utenfor byen som gave til kommunen, men med en klausul om å forbli ubebygd og være til allmennhetens benyttelse. Øyrekka utenfor byen fikk navnet “Folkeparken”. – Aldri skulle denne allmenninga bli privatisert av hytter!

Brevet ble overrakt den 7. august. En måned seinere forelå skjøtet og gavebrevet for formannskapet og 21. september takket ordføreren. I takkebrevet står det: "Østerrisør Arbeiderforenings Understøttelseskasse, Herr formann Peder A Bentsen. Ad Folkeparken: Risør formannskap og bystyre sender hermed paa hele byens befolknings vegne en hjertelig takk for den sjenerøse og storstilede gave ytet Risør kommune ved skjøtet og gavebrev av 7. august 1933."
Se faksimile nederst

Etter seilskutetida og boomen med spekulasjoner under siste del av første verdenskrig, sank Risør fra tidlig tyvetallet av, ned blant de fattigste byene i landet. De i byen med penger hadde spekulert til over randen. Så hadde jobbetida og krakk truffet Risør særlig hardt. Fattigfolk var på det fattigste da Risør sikret skjæra, til og med borgerskapets lommer tømt. Byen sleit med å komme opp av bølgedalen. 

Midt oppi dette hender det altså store ting som nesten ikke er til å tro. Det hele var stort tenkt og stort handlet! Det må ha vært en tidsånd for å tenke romslig og langsiktig i ei vanskelig tid, til å forstå og forvalte verdier langsiktig. Kanskje først og fremst hos de som knapt eide nåla i veggen. For de som stemte imot i formannskapet var nemlig Høire, kunne Aust Agder Blad skrive fredag 8. september. Høire ville at framtidige kommunestyrer skulle stå fritt til å endre formålet med gaven. – Takk Gud og Arbeiderforeningens understøttelseskasse for at så ikke skjedde, har mange i byen tenkt siden.

Når den folkelige oppslutningen var så stor, må dette verdivalget, der allmennheten og naturen ble satt i høysetet, ha vært forankret i en grunnfestet åndsstømning, som ga disse tankene plass. Det er en utrolig oppmuntrende tanke! Det som ble formulert og som ble materialisert, var resultatet av noe så enkelt og komplisert som en kultur, en holdning, en politikk, en filosofi om du vil, som må ha hatt djup forankring. Som må ha utvikla seg gjennom diskusjoner på gater og torg og rundt kjøkkenbord, for så å slå til når tida kom.

Det aller meste av et eldorado av nøysomhetens kystvekster kan du oppleve på øyene utenfor Risør, som for det aller meste er tilgjengelig for allmennheten. Her fra Lyngholmen.

Sårt oppsparte midler i et fattig samfunn ble brukt for å sikre allmennhetens interesser til et kjært kystlandskap. Pengene fra kassa gikk til offentlig sikring av verdier med streng klausul om varig vern, som du kan lese i vedlegget. Det var underskrevet av Chr. Hermansen, formann Peder A Bentsen, Nils P Jensen, Peder Gregersen og Anders Grasaas, den radikale venstrelederen. Pengene gikk altså ikke til private interessenter for deres forrentning. 

Giverne, med kassa fra Øster-Riisøer Arbeiderforenings Understøttelseskasse på bordet, fant en varigløsning, en sikring av gavens formål gjennom å gi gaven med en streng klausul om vern for allmennheten, som bystyret modig slutta opp om, mot stemmene fra ett parti. Et klart flertall hindra dermed kommende bystyrer i å falle for letthetens og kortsiktighetens fristelser, hvor penger og overtalelseskunst bak lukkede dører kunne lokket til et inntektsbringende salg. Ideen førte fram til en handling som ikke ga raske klingende mynt, men langsiktige gode levekår for folk som bodde i kommunen og som for alltid ble del av Risørs identitet. Som sperra for den private friheten til å forvalte store fellesskapsverdier for all framtid. Ikke mindre! Slagordene fra Venstre og Arbeiderpartiet utrykte det som i alle fall må ha vært del av tidsånden; - Friheten skal gjelde over alt, for alle. Og - Alt skal være tilgjengelig for alle.

 

På toppen av Lyngholmen, ytterst mot det mektige Skagerrak, – omkranset av Strandsnelle,Tepperot, Skjermsveve, Smørbukk, Bakkesyre, Krekling, Tiriltunge, Stemorsblom, Røsslyng, den utrydningstrua Hjorteroten og den uhyre sjeldne Gul steinmose og masse andre stedstypiske og spesialiserte vekster, – står varden med plaketten: "År 1933 blev disse holmer skjenket Risør by. Øster-Riisøer Arbeiderforenings understøttelseskasse." 

– Hva er så vår tidsånd? Hvilke verdier vil vår tid bli husket for? Er de flotte? Er de edle? Har de romslighet i seg. Tåler de et blikk med langsiktighetens perspektiv! 

Det er vanskelig for samtida å se seg sjøl. Men nettopp ved å se på hendelser som denne for 90 år sida, gis vi anledning til det. Til også å se oss sjøl. Betrakte vår egen tidsånd. Ved å bruke denne historia som speil. Det er grunn til det, når Risørs kystlandskap bak hundremeterssonen er i ferd med å bygges ned i et tempo som aldri før i historia.

Men mye postivt skjedde også i kjølvannet av Arbeiderforningas gave, som ikke vår tid har ristet av seg. De fleste av de privarteide øyene, som Lekerøya, Risøya og Store Vardøya er det bare et fåtall hytter. Ånden fra Arbeiderforeninga levde videre etter 1933, kommunen inngikk leieavtaler med Ruth Vardøya på femtitallet og sørget for at fylkesmannen nedla byggeforbud på en rekke øyer. På sekstitallet kjøpe kommunen Risøya og Vardøya. I tiåra etter at Folkeparken ble sikret for allmennheten, var Risør en nei-kommune mot hytter i skjæra og en ja-kommune for allmennhetens interesser og det langsiktige. 

Den motsatte utviklingen skjedde i nabobyen Kragerø, som i dag har privatisert nesten hele skjærgården og har dobbelt så mange hytter som Risør. I 1966 fulgte staten etter de holdningene byer som Risør gikk i spissen for. Siden har Strandloven satt byggeforbud i hundremetersonen og flyttet de tunge slagene om lokal identitet, bærekraft, naturbeslag og artsmangfold 101 meter inn på land.

På -90-årsdagen etter Abeiderforeninga og bystyrets miljøaksjon i 1933 gir våre forfedre oss i 2023 anledningen til å filosofere over hendelsen. Når vår tid hedrer besluttsomheten den gang, tror jeg det er fordi det finnes, tross alt, noen allmenne verdier, et verdigrunnlag, en holdning til mennesker og natur som har denne djupe forankringen i lokalsamfunnet, som vi er født med, for å si det sånn, som har en sånn kraft at de blir stående, på tross av alt annet som skjer av urettferdighet og kortsiktighet. Og som rekker ut over grenser i tid og rom og pengers lykksalighet. 

Det er dette som treffer oss, sånn midt i hjertet med Folkeparken og dens arv den dag i dag, nøyaktig 90 år etter, som vi er berettiget stolte av og fremdeles ser som ualminnelig framtidsretta. Selv om vi aksepterer og kan like at noe natur legges under menneskets hånd når det gjøres varsomt, minner Folkeparken oss om at vi trenger et sterkt naturvern. 

Faksimile, vedlegg:

UTDRAG AV ORDLYDEN AV GAVEBREVET TIL RISØR KOMMUNE. 9. august 1933

1

Holmene skal benyttes av Risørs befolkning som de tidligere har vært benyttet til utfartssted hvor de enhver uten å erlegge noen avgift kan gaa i land og spise, hygge seg og bade for den som ønsker det. Fiskerne skal som før ha anledning til å landsette fiskeredskaper til tørring og reparasjon, men dette må skje etter anvisning og ikke på de steder hvor de badende oppholder seg. 

2 

På holmene må ikke oppføres noe forlystelsesetabissementer, danseplasser eller liknende, noen bebyggelse må heller ikke finne sted, untagen nødvendige badehus og arbeidsskur på Gruholmen. Berunsende drikke må ikke selges, bortleies, beheftes med servitutter, grunnbyrder e.l. pantsettes eller tas i utlegg for Risør kommunes gjeld. 

3

Folkeparken eller noen del derav kan ikke selges, bortleies, beheftes med servitutter, grunnbyrder e.l. pantsettes eller tas i utlegg for Risør kommunes gjeld. 

4

Der maa ikke arrangeres noen ting på eiendommen som strider mot foranstående bestemmelser eller tidligere praksis for benyttelse av holmene. Entre maa i intet tilfelle optas. 

5 Risør formannskap skal bestyre Folkeparken og skal i den anledning utferdige en instruks, som dog ikke må stride mot gavevilkaarene. 
 

TAKKEBREVET FRA ORDFØRER JUELL: