Forsiden
LÆRDOMMENE FRA HOLMENUTBYGGINGEN
04.08.2012
Dette innspillet er et ønske om å bidra til å styrke Riksantikvarens rolle og mandat som overordnet myndighet når det gjelder forvaltning av viktige nasjonale kulturminner.
Til Riksantikvar Jørn Holme
Fra Rødt, Risør, bystyregruppa ved Daniel Glaser, Tine Bang, Kari Vibe og Knut Henning Thygesen.
Vedlegg; Miljøvernministeren/Miljøverndepartementet
Dette innspillet er et ønske om å bidra til å styrke Riksantikvarens rolle og mandat som overordnet myndighet når det gjelder forvaltning av viktige nasjonale kulturminner. Innspillet er basert på konkrete erfaringer fra Holmenprosjektet i Risør, et prosjekt Riksantikvaren mener kulturminnevernet har kommet uheldig ut. Vi deler hans syn.
LÆRDOMMENE FRA HOLMENUTBYGGINGEN I RISØR NÅR DET GJELDER KULTURMINNEVERNET.
Erfaringene våre når det gjelder kulturminnevernet gjennom fem års arbeid med Holmenprosjektet midt i innseglinga til gamle Risør by er;
- At for alles del ville det vært en fordel med en tett og tidlig dialog mellom Kommunen, Fylket og Riksantikvaren, der Riksantikvaren sentralt hadde vært tydeligere og tyngre inne i saken. Innsigelsesretten bør brukes når kulturminnevernet ikke er sikret.
I tilfeller der lokalsamfunn forvalter nasjonale kulturminner, kan lærdommene fra Risør være viktig. Ved å lære av erfaringene kan det bidra til å verne og styrke nasjonale viktige fortidsminner i framtida.
Vi ønsker å dele disse erfaringene vi har fått som lokalpolitikere når det gjelder kulturminnevernet i reguleringsarbeidet både med Holmen og Flisvika. Da kan vi kanskje unngå liknende uheldige resultater i framtida, i Risør eller andre steder.
LOKALT OG NASJONALT ANSVAR FOR KULTURMINNER SOM GAMLE RISØR.
I utbyggingen av Holmen har Rødt hatt som mål å jobbe for en ny, levende bydel med helårs næring og boliger på Holmen, der arkitekturen er tilpasset (i samklang med) det historiske Risør sentrum. Det var også et stykke på veg intensjonen for prosjektet på et tidelig tidspunkt, slik det ble formulert i Planprogrammet.
Med den vedtatte Reguleringsplanen, Rammesøknaden og Utbyggingsavtalen, ser det ut til at intensjonen i liten grad blir oppfylt. Lokalsamfunnet kan lære av det som skjedde, men også Fylket og Riksantikvaren, selv om det kanskje er for sent når det gjelder Holmen.
Det uheldige resultatet for Holmen (og Flisvika) er vedtatt. Et flertall i Risør bystyre har i liten grad lyttet til råd fra Fylket og Riksantikvaren. Det beklager vi. Fylket som har vært Riksantikvarens lokale stemme har også beklaget det som har skjedd.
Dette brevet er et ønske om å bidra med erfaringene våre, erfaringene fra mindretallet når det gjelder forholdet til kulturminnevernet. Vi håper lærdommen fra Risør kan være med på å styrke Riksantikvaren i sitt arbeid med å ta vare på viktige nasjonale kulturminner.
NOEN FORSLAG BASERT PÅ ERFARINGENE VÅRE.
Vi ser av den pågående debatten om Riksantikvarens rolle at det arbeides med å styrke deler av Riksantikvarens virksomhet og organisering. Det er sikkert et omfattende arbeid der mange erfaringer legges til grunn, men basert på erfaringene fra Risør foreslår at følgende diskuteres:
1. Det må bli automatikk i at alle tiltak som berører vesentlige nasjonale kulturminner blir rapportert, ikke bare fra Kommunalt nivå til Fylkesnivå, men videre fra Fylkesnivå til Riksantikvarens kontor. En slik rapportering og oppfølgende dialog vil bidra til å styrke både Fylkets fagmiljø så vel som Riksantikvaren som vil få tettere kontakt med hva som rører seg rundt om i landet. Forvaltningen av viktige nasjonale kulturminner bør ikke delegeres fullt ut fra Riksantikvaren i Oslo til Fylkesnivå.
2. Denne kontakten med Riksantikvarens kontor må etableres i innledningsfasen når vesentlige nasjonale kulturminner er inne i bildet, og senest når arbeidet med Planprogrammet innledes (i utbygginger der det er aktuelt med Planprogram). Erfaringsmessig er det vanskeligere å påvirke et tiltak jo lenger ut i prosessen en kommer, særlig pga økonomiske bindinger i prosjektene, men også fordi ulike typer forståelse mellom kommunen og utbygger utvikles, bearbeides og eventuelt konsolideres. Det må unngås å sementere løsninger tidelig. I stedet må det innledes en kontakt med Riksantikvaren med relativt blanke ark. (På Holmen virket en arkitektkonkurranse sementerende)
3. Den tidelige kontakten mellom lokalt nivå og Riksantikvaren må gjelde for selve kulturminnet, men også for kulturminnets nære omgivelser og nærliggende miljø, (kulturminnets såkalte Sikringssone.) Kulturminner må sees i sammenheng med omgivelsene. Dette må gjelde for fredede miljøer, men også for miljøer som er vernet etter Bygningslovens verneparagraf, slik som gamle Risør. Vi mener Holmen i høyeste grad inngår i en slik sikringssone og burde vært behandlet med samme omtanke og etter samme krav som området innenfor vernegrensen.
4 Når tiltak som angår vesentlige nasjonale kulturminner rapporteres til Riksantikvaren må det avsettes ressurser til grundig dialog med Fylket, og Riksantikvaren må gjøre selvstendige vurderinger i dialog med Fylket. Riksantikvaren må ha en organisering for en slik håndtering. Departementet må sikre at Riksantikvaren får økonomiske ressurser til dette arbeidet.
5 Ressurser i lokalsamfunnet som forsvarer kulturminner og har et kritisk blikk på tiltakene, må sees på som verdifulle og trekkes inn som likeverdig informant og holdningsbærer med kommunens formelle, administrative og politiske målbærere. Det betyr en aksept for å lytte til også minoriteten/dissidentens syn på lokalpolitikken i slike saker. Dette mindretallet kan ha stor (mer eller mindre synlig) støtte blant innbyggerne.
DET LOKALE SELVSTYRET OG DET NASJONALE ANSVARET. BRUKEN AV INNSIGELSE.
Det synes for oss som om det er svakheter i det systemet som forvalter og sikrer vesentlige nasjonale kulturminner og det mandatet Miljøverndepartementet har gitt Riksantikvaren.
Vi mener det trengs en avklaring i forholdet mellom lokaldemokratiet og den sentrale styringen
(i form av innsigelse) i saker som er av nasjonal kulturhistorisk verdi. Risør er den siste av alle Sørlandsbyer der hele sentrum er bevaringsverdig og hvor denne landsdelens særegne sentrale plass gjennom seilskutetidas storhetstid kan leses direkte av bygningsstruktur og arkitektur. Selv om byen ikke er fredet, er hele byen i den spesielle situasjonen at den er regulert som verneområde. De to store utbyggingene (Flisvika og Holmen) ligger på grensa til dette verneområdet (i kulturminnets sikringssone) og er visuelt del av den gamle byen.
Vi har stor respekt for det lokale selvstyret, men mener i likhet med hele Risør bystyre at Staten har et overordna ansvar for å sikre vesentlige nasjonale kulturminner som gamle Risør. Dette kommer til uttrykk ved at bystyret har vedtatt at hele sentrum er regulert til Vernesone (i Plan Bygningsloven).
I ytterste konsekvens er det altså en lokal aksept for sentral bruk av innsigelsesretten. Når vi peker på behovet for å involvere Riksantikvaren tidelig i prosessen, ikke bare Fylket, er det for å prøve å unngå innsigelse. Innsigelse er det siste verktøyet Riksantikvaren skal bruke, når dialog ikke fører fram. Men det er likevel et viktig verktøy som kan brukes, særlig i tider der kommersielle interesser er sterke og trykker på! Dette er viktig å understreke politisk, også sentralt.
I Holmensaken har rådene fra Fylket (selv om Fylket kan sies å ”representere” Riksantikvaren) veid lite for utbygger så vel som bystyreflertallet. Flere av rådene har blitt ”avfeid”. Kanskje ville Riksantikvaren hatt større autoritet og fått større gjennomslag, særlig om det hadde kommet tideligere. Men av og til er heller ikke råd fra Riksantikvaren nok. Om denne autoriteten ikke har innvirkning, bør innsigelsesretten brukes. Jo klarere signal og jo tideligere og grundigere inn i en prosess, dess bedre.
Her er en spennende link til kampen om Sagjordet - fra 1987 - den viser at det meste nytter !
Fra Rødt, Risør, bystyregruppa ved Daniel Glaser, Tine Bang, Kari Vibe og Knut Henning Thygesen.
Vedlegg; Miljøvernministeren/Miljøverndepartementet
Dette innspillet er et ønske om å bidra til å styrke Riksantikvarens rolle og mandat som overordnet myndighet når det gjelder forvaltning av viktige nasjonale kulturminner. Innspillet er basert på konkrete erfaringer fra Holmenprosjektet i Risør, et prosjekt Riksantikvaren mener kulturminnevernet har kommet uheldig ut. Vi deler hans syn.
LÆRDOMMENE FRA HOLMENUTBYGGINGEN I RISØR NÅR DET GJELDER KULTURMINNEVERNET.
Erfaringene våre når det gjelder kulturminnevernet gjennom fem års arbeid med Holmenprosjektet midt i innseglinga til gamle Risør by er;
- At for alles del ville det vært en fordel med en tett og tidlig dialog mellom Kommunen, Fylket og Riksantikvaren, der Riksantikvaren sentralt hadde vært tydeligere og tyngre inne i saken. Innsigelsesretten bør brukes når kulturminnevernet ikke er sikret.
I tilfeller der lokalsamfunn forvalter nasjonale kulturminner, kan lærdommene fra Risør være viktig. Ved å lære av erfaringene kan det bidra til å verne og styrke nasjonale viktige fortidsminner i framtida.
Vi ønsker å dele disse erfaringene vi har fått som lokalpolitikere når det gjelder kulturminnevernet i reguleringsarbeidet både med Holmen og Flisvika. Da kan vi kanskje unngå liknende uheldige resultater i framtida, i Risør eller andre steder.
LOKALT OG NASJONALT ANSVAR FOR KULTURMINNER SOM GAMLE RISØR.
I utbyggingen av Holmen har Rødt hatt som mål å jobbe for en ny, levende bydel med helårs næring og boliger på Holmen, der arkitekturen er tilpasset (i samklang med) det historiske Risør sentrum. Det var også et stykke på veg intensjonen for prosjektet på et tidelig tidspunkt, slik det ble formulert i Planprogrammet.
Med den vedtatte Reguleringsplanen, Rammesøknaden og Utbyggingsavtalen, ser det ut til at intensjonen i liten grad blir oppfylt. Lokalsamfunnet kan lære av det som skjedde, men også Fylket og Riksantikvaren, selv om det kanskje er for sent når det gjelder Holmen.
Det uheldige resultatet for Holmen (og Flisvika) er vedtatt. Et flertall i Risør bystyre har i liten grad lyttet til råd fra Fylket og Riksantikvaren. Det beklager vi. Fylket som har vært Riksantikvarens lokale stemme har også beklaget det som har skjedd.
Dette brevet er et ønske om å bidra med erfaringene våre, erfaringene fra mindretallet når det gjelder forholdet til kulturminnevernet. Vi håper lærdommen fra Risør kan være med på å styrke Riksantikvaren i sitt arbeid med å ta vare på viktige nasjonale kulturminner.
NOEN FORSLAG BASERT PÅ ERFARINGENE VÅRE.
Vi ser av den pågående debatten om Riksantikvarens rolle at det arbeides med å styrke deler av Riksantikvarens virksomhet og organisering. Det er sikkert et omfattende arbeid der mange erfaringer legges til grunn, men basert på erfaringene fra Risør foreslår at følgende diskuteres:
1. Det må bli automatikk i at alle tiltak som berører vesentlige nasjonale kulturminner blir rapportert, ikke bare fra Kommunalt nivå til Fylkesnivå, men videre fra Fylkesnivå til Riksantikvarens kontor. En slik rapportering og oppfølgende dialog vil bidra til å styrke både Fylkets fagmiljø så vel som Riksantikvaren som vil få tettere kontakt med hva som rører seg rundt om i landet. Forvaltningen av viktige nasjonale kulturminner bør ikke delegeres fullt ut fra Riksantikvaren i Oslo til Fylkesnivå.
2. Denne kontakten med Riksantikvarens kontor må etableres i innledningsfasen når vesentlige nasjonale kulturminner er inne i bildet, og senest når arbeidet med Planprogrammet innledes (i utbygginger der det er aktuelt med Planprogram). Erfaringsmessig er det vanskeligere å påvirke et tiltak jo lenger ut i prosessen en kommer, særlig pga økonomiske bindinger i prosjektene, men også fordi ulike typer forståelse mellom kommunen og utbygger utvikles, bearbeides og eventuelt konsolideres. Det må unngås å sementere løsninger tidelig. I stedet må det innledes en kontakt med Riksantikvaren med relativt blanke ark. (På Holmen virket en arkitektkonkurranse sementerende)
3. Den tidelige kontakten mellom lokalt nivå og Riksantikvaren må gjelde for selve kulturminnet, men også for kulturminnets nære omgivelser og nærliggende miljø, (kulturminnets såkalte Sikringssone.) Kulturminner må sees i sammenheng med omgivelsene. Dette må gjelde for fredede miljøer, men også for miljøer som er vernet etter Bygningslovens verneparagraf, slik som gamle Risør. Vi mener Holmen i høyeste grad inngår i en slik sikringssone og burde vært behandlet med samme omtanke og etter samme krav som området innenfor vernegrensen.
4 Når tiltak som angår vesentlige nasjonale kulturminner rapporteres til Riksantikvaren må det avsettes ressurser til grundig dialog med Fylket, og Riksantikvaren må gjøre selvstendige vurderinger i dialog med Fylket. Riksantikvaren må ha en organisering for en slik håndtering. Departementet må sikre at Riksantikvaren får økonomiske ressurser til dette arbeidet.
5 Ressurser i lokalsamfunnet som forsvarer kulturminner og har et kritisk blikk på tiltakene, må sees på som verdifulle og trekkes inn som likeverdig informant og holdningsbærer med kommunens formelle, administrative og politiske målbærere. Det betyr en aksept for å lytte til også minoriteten/dissidentens syn på lokalpolitikken i slike saker. Dette mindretallet kan ha stor (mer eller mindre synlig) støtte blant innbyggerne.
DET LOKALE SELVSTYRET OG DET NASJONALE ANSVARET. BRUKEN AV INNSIGELSE.
Det synes for oss som om det er svakheter i det systemet som forvalter og sikrer vesentlige nasjonale kulturminner og det mandatet Miljøverndepartementet har gitt Riksantikvaren.
Vi mener det trengs en avklaring i forholdet mellom lokaldemokratiet og den sentrale styringen
(i form av innsigelse) i saker som er av nasjonal kulturhistorisk verdi. Risør er den siste av alle Sørlandsbyer der hele sentrum er bevaringsverdig og hvor denne landsdelens særegne sentrale plass gjennom seilskutetidas storhetstid kan leses direkte av bygningsstruktur og arkitektur. Selv om byen ikke er fredet, er hele byen i den spesielle situasjonen at den er regulert som verneområde. De to store utbyggingene (Flisvika og Holmen) ligger på grensa til dette verneområdet (i kulturminnets sikringssone) og er visuelt del av den gamle byen.
Vi har stor respekt for det lokale selvstyret, men mener i likhet med hele Risør bystyre at Staten har et overordna ansvar for å sikre vesentlige nasjonale kulturminner som gamle Risør. Dette kommer til uttrykk ved at bystyret har vedtatt at hele sentrum er regulert til Vernesone (i Plan Bygningsloven).
I ytterste konsekvens er det altså en lokal aksept for sentral bruk av innsigelsesretten. Når vi peker på behovet for å involvere Riksantikvaren tidelig i prosessen, ikke bare Fylket, er det for å prøve å unngå innsigelse. Innsigelse er det siste verktøyet Riksantikvaren skal bruke, når dialog ikke fører fram. Men det er likevel et viktig verktøy som kan brukes, særlig i tider der kommersielle interesser er sterke og trykker på! Dette er viktig å understreke politisk, også sentralt.
I Holmensaken har rådene fra Fylket (selv om Fylket kan sies å ”representere” Riksantikvaren) veid lite for utbygger så vel som bystyreflertallet. Flere av rådene har blitt ”avfeid”. Kanskje ville Riksantikvaren hatt større autoritet og fått større gjennomslag, særlig om det hadde kommet tideligere. Men av og til er heller ikke råd fra Riksantikvaren nok. Om denne autoriteten ikke har innvirkning, bør innsigelsesretten brukes. Jo klarere signal og jo tideligere og grundigere inn i en prosess, dess bedre.
Her er en spennende link til kampen om Sagjordet - fra 1987 - den viser at det meste nytter !
04.08.2012